Takk for oss

Vi har nå kåret vinneren av elevtekstkonkurransen «Post-it» og takker herved for alle bidragene! Det har vært en fryd å kunne dele ut premien til forfatteren av den aller beste novellen som vant avstemningen mellom oss 7 elever og dommere. Vinnerbidraget kom fra Ane Bonsaksen i klasse TI2a ved studiested Kongsvegen.

Vi takker også for de fine mikronovellene vi fikk tilsendt!

Dere vil om kort tid kunne lese novellen her på bloggen vår. Dermed takker vi og vår sponsor «Amfi – Mo i Rana» for oss, og våger å håpe på enda flere bidrag i elevtekstkonkurransen 2013! Vi ønsker alle et fint og innsatsrikt skoleår videre!

Mvh.
Tekstelever – MK3a.

Vinneren av tekstkonkurransen

Jeg hopper inn i det ukjente

Av: Ane Bonsaksen

Jeg setter døra på ovnen litt på gløtt. Det vil ikke ta fyr, så jeg tenker det vil hjelpe med litt trekk. Det spraker ensomt i de svake flammene, mens de fortærer cornflakes-esken som ligger der under tre skiver med bjerkeved. Flammene gir ingen varme, ikke enda, men jeg flytter meg ikke. Jeg vil sitte her, er litt redd for hva som venter. Det skumle ukjente.

Han hadde blå øyne. Jeg vet det er en klisjè, at man alltid skriver det i bøker, at man alltid sier det når man er forelsket. Men han hadde de blåeste øynene jeg noen gang hadde sett. Blå, og dypere enn havet. Jeg elsket å se inn i dem, fortape meg i det evige blikket hans. Og når han sa at han elsket meg, fortalte meg at jeg var den peneste jenta på jord, var det som om alle nitten nyttårsaftener jeg har opplevd, gikk av i magen min på èn gang. Og med armene hans rundt kroppen min, hodet mitt mot den deilige, hårete brystkassen hans, sovnet jeg i lykkerus.

Jeg må åpne døren igjen. Jeg lukket den da det så ut til at flammene koste seg, men nå har de blitt mindre igjen. Jeg fryser, vil ha varme. Jeg liker ikke å fryse.

Jeg frøs. Det var iskaldt ute, fjorten minus og ingen tegn til sol. Han sa jeg skulle vente der under broen, men det var så kaldt i skyggen at jeg gikk litt utpå isen. Men det var ikke noe varmere der. Jeg tenkte at han hadde lurt meg. Han ville ikke komme, ville la meg fryse ihjel der ute. Jeg ville ikke tenke slike tanker, men det var så lett. For jeg var jo så forelsket, så håpløst fortapt uten ham. Kanskje er det lett å tenke på å miste noen som står deg nær, nettopp fordi det ville være så vondt? Vi mennesker later til å søke smerte.

Midt i tankerekken min kjente jeg noen gripe rundt meg bakfra. Jeg skvatt til, hylte, slo. Jeg hørte latteren hans, og med ett våknet sommerfuglene. Det var ham, han kom til slutt! Den kvelden lærte han meg å stå på skøyter. Jeg lo og falt, for at han skulle hjelpe meg opp. Det var så fint, så godt. Vi gikk hjem sammen, alene blant gatelys og magisk mørke. Han kysset meg godnatt, og lovte at vi snart skulle sees igjen.

Jeg kan lukke døren nå. Vedskivene har tatt fyr, og det brenner godt. Jeg sitter en stund og ser på flammene. Sultne slikker de oppetter veden, brer seg rundt den, sluker den hel. Jeg føler en indre ro mens jeg studerer den dansende ilden. Jeg får et innfall, og flytter blikket, ser på ham. Han ser så rolig ut, der han ligger. Det halvlange, beksvarte håret ligger mykt og fint ned langs ansiktet. Øynene er lukket. De lange armene ligger på hver side av overkroppen, den sterke overkroppen jeg elsker så høyt.

Det kjentes ut som om jeg skulle rives i stykker. Smerte spredte seg ut fra magen og videre til hver en krok av kroppen min. Jeg måtte konsentrere meg om å få puste. Etter å ha fått kontroll på kroppen igjen, våget jeg et andre blikk. Han stod ved siden av en kvinne. En jente. Langt, lyst hår, lange, spinkle ben. Tynn, radmager. Stygg. Styggere enn meg. Han holdt hånden hennes. De lo sammen. Hun plasserte seg nærmere inntil ham.

Det kunne være søsteren hans. Han hadde helt sikkert en søster. Eller en kusine. En stygg, ensom kusine, og han hadde blitt beordret av moren til å gå sammen med henne. Til å være sammen med henne, så hun ikke skulle føle seg så verdiløs. Jeg ville tro det. Det kunne være sant. Han mente ikke det han sa til meg uken før. Om å ikke sees mer. For han elsket meg jo, det visste jeg. Vet jeg. Han skulle nok bare se hvor høyt jeg elsket ham tilbake, skulle bare teste meg.

Jeg stryker ham på kinnet. Han er fortsatt varm. Flammene skraper i bakgrunnen, som et soundtrack. Ellers er det stille, som om hele verden sover. Det begynner å bli litt varmere her, nå. Jeg er så flink som fyrer i ovnen, han må jo ikke bli kald. Jeg begynner å bli klar, nå. Jeg må innrømme, det er skummelt. Men noen ganger må man jo hoppe. Hoppe inn i det ukjente.

Han gikk alene langs stien vi en gang gikk på sammen. Den koselige hjemveien, med gatelys og trær. Magisk, og romantisk. Han hadde et nytt skjerf på. Som hun hadde strikket til ham. Det var ikke noe særlig fint, det visste han nok. Han gikk fort, som om han heller ville være et annet sted. Sammen med noen andre. Men egentlig, ville han være med meg. Jeg fulgte etter på avstand, helt til han kom nærmere der jeg bor. Et øyeblikk måtte jeg stanse, og studere ham. Han var så vakker. Like vakker som meg, vi er så vakre sammen. Alle vet det. Han vet det, også.

Jeg kom hoppende ut av en busk. Han stoppet, og virket overrasket over å se meg. Jeg lette etter et tegn til glede. Han sa han ikke ville se meg mer. Jeg gråt. Visste nøyaktig hvordan jeg skulle på virke samvittigheten hans. Jeg traff alle de ømme punktene. Han hjalp meg opp trappen, inn til leiligheten. Han ville jo ikke forlate meg der ute, alene og kald. Jeg holdt på å bryte sammen. Gråt, gråt, gråt. Vrengte sjelen min. Jeg kunne se ham bli ille til mote, ville dra. Men han fikk seg ikke til å bare forsvinne ut døren. Han elsket meg enda. Jeg satte meg på sofaen, han satte seg sammen med meg. La en hånd på ryggen min. Prøvde å trøste meg, samtidig som han sa at det er over, vi kan ikke være sammen mer.

Jeg så ham inn i øynene, det dype blå, havet jeg elsket så høyt. Jeg smilte, tørket bort en tåre og sa, vi vil alltid være sammen. Så stakk jeg ham i brystet med kjøkkenkniven. Idet glimtet i øynene hans forsvant, kjente jeg et sug i magen. Jeg visste, at nå vil vi aldri kunne skilles mer.

Jeg sitter ved hans side nå. Han ligger så fredfull her på sofaen. Det brenner godt i ovnen nå, så vi vil ikke bli kalde. Med en gang. Det som ligger foran meg virker fremmed, skummelt. Men det er min sjanse til å være hans, for alltid. Det er ikke lett å hoppe inn i det ukjente, å ta et sprang uten å vite hvor man lander. Men av og til er det ukjente bedre enn det gode, gamle. Og kjærlighet er det beste av alt.

Jeg stryker ham over håret, en siste gang. Ser lenge på ham, sier jeg elsker deg. Jeg kysser ham. Jeg kjenner det stri imot i magen, hele kroppen sier stopp. Det er en berusende følelse. Adrenalinet skyter inn, det bobler i brystet, jeg får en plutselig trang til å danse! Det må være følelsen av kjærlighet. Kjærlighet er nok det beste som fins.

Jeg setter meg ved siden av ham, tar hånden hans i min. I den andre holder jeg kniven. Jeg kysser ham èn gang til, før jeg endelig hopper! Kjører kniven inn i mitt eget bryst.

Ut av ingensteds griper smerten meg. Men ikke så lenge, plutselig avtar den. Jeg ser ikke lenger klart, men det gjør ikke noe, for jeg lukker øynene og ser for meg ham istedet. Det er merkelig, jeg hadde aldri kunnet forestilt meg hvordan det kjennes når døden drar en til seg. Det er på ingen måte en vond følelse. Hvis det i det hele tatt er en følelse. Det jeg kan sammenligne det med, er lyden fra en radio, som sakte sklir over i hvit støy.

Med et smil om munnen faller jeg ned ved hans side. Jeg enser det ikke egentlig, jeg bare vet det. Jeg kjenner livet ebbe ut, jeg vet jeg blir borte nå. Jeg flyter inn i det ukjente. Der venter min kjære. Kjærlighet, er det beste som fins.

Seksfiksert

Hvor lang skal en novelle være? En side? To sider? «Det er opp til deg selv» får man til svar. Vi har lært nå at det ikke er kvantiteten som teller. Men kunne du skrevet en historie med bare seks ord? En novelle med seks ord. Med spennende historie, et vendepunkt og til en leser som sitter igjen med egne tanker rundt den.

Vi har nettopp lært om og skrevet mikronoveller. Oppgaven fikk vi som en skriveøvelse og det kom mange spennende forslag. Vi fant fort ut at en mikronovelle kan ha en like sterk historie som en vanlig novelle og at ordvalg og tegnsetting er veldig viktig i en slik novelle.

"For sale: baby shoes, never worn".

Ernest Hemingway skrev en mikronovelle og her får vi se hvor enkelt det kan være å skape en sterk historie og hvor mye betydning tegnsettingen kan ha.

Det jeg synes er så fint med mikronoveller er at hvor sterk eller bra historien blir i stor grad opp til leseren. Disse «tekstene» er åpne for alle slags løsninger. Hvordan historien utvikler seg eller har blitt slik den er, er det du som bestemmer ut fra din egen fantasi. I tillegg er det veldig god trening for folk som liker å skrive. Det kreves at du velger riktige ord og har en kreativ hjerne for å skrive en god mikronovelle.

Noen konkrete eksempler:

Failed SAT. Lost scholarship. Invented rocket.
- William Shatner

We kissed. She melted. Mop please!
- James Patrick Kelly

Mind of its own. Damn lawnmower.
- David Brin

Will this do (lazy writer asked)?
- Ken MacLeod

Suksess, karriere, barn, status. Leve? Faen!

- Ukjent

Han levde forsiktig, men døde likevel.

- Ukjent

Bilen bråstoppet. Bang. Trehjulssykkelen trillet videre.

- Isabel Haugjord

Mer informasjon og flere eksempler på:

http://www.wired.com/wired/archive/14.11/sixwords.html

og

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2685921.ece#.T0JL43KP1ro

Disse novellene vil vi ikke ta inn som bidrag til konkurransen, men det er en utrolig fin øvelse for å få kontroll på det man skal skrive. Derfor vil vi gjerne at dere poster deres mikronoveller på facebooksiden vår: Post-it! Elevtekstkonkurranse

Husk at innleveringsfristen(for de vanlige novellene) er den 10. mars.

Send inn ditt bidrag til elevtekstkonkurransen@gmail.com.

- Silje-Christin S. Edvardsen (Ansvarlig for blogg, facebookside og e-post)

Hva er det som gjør at lærerne får lyst til å slippe en tåre når de leser en novelle? Og at den dråpen slippes på grunn av at innholdet i tekstene er håpløst? Vi har spurt tre tilfeldige lærere på Mjølan om deres mening:

- Når jeg leser og vurderer en elevtekst er troverdigheten viktigst. Mange ganger er deler av teksten veldig bra, men plutselig kommer det inn en setning som kan ødelegge hele opplevelsen. Ofte legges det opp til en litterært bra opplevelse, men så ødelegges dette. Og så kan språket være dårlig, upresist og kronglete, som gjør at det som formidles blir vanskelig å oppfatte. Men dette rettes opp ved å skrive masse, så denne konkurransen kan være en god måte til å få øvd seg.

Svein Arne Johansen

- I og med at jeg er norsklærer reagerer jeg på alvorlige skrivefeil som skjemmer hele historien, og tar bort piffen fra hele greia. Historien blir ikke så god som den kunne vært. Dersom folk har misforstått oppgaven og ikke har lest godt nok er det trasig for elevene. Det hender at man har gått gjennom alt med oppbygging og sjanger i klasserommet, og så får man inn tekster hvor elevene bommer på alt. Da rister man litt på hodet.

Grete Grundstrøm

- En novelle bør i utgangspunktet si noe, og den ytre handlingen er et verktøy for å si noe om et tema. Og om det ikke er noe underleggende, og ikke handler om noe, da er det ikke ei novelle. Men det er sjeldent jeg får lyst å skrike av innleveringer.

Silje Christine Hanssen

Etter å ha hørt lærernes meninger om hva som gjør at de har lyst å skrape hodet mot asfalt når de vurderer noveller, er det åpenbart at det er mange feller å gå i.

Derfor er det heldig at du i denne konkurransen ikke vurderes av språknazier, men av likesinnede som heller er ute etter det lille ekstra i innholdet. Du får kanskje ikke med deg noen karakterer du kan vise fram til en framtidig arbeidsgiver eller et institutt for høyere utdanning, men et gavekort til en verdi av 1000 kroner er vel ikke så dumt det heller?

Ikke glem innleveringsfristen den 10. mars!

Inspirasjon

Vi har tatt enda en "5 i glassgata". Spørsmålet var som følger: Hva inspirerer deg til å skrive? Og dette var svarene vi fikk:

Ting som skjer i hverdagen inspirerer meg. Hvis det skjer dramatiske ting har jeg ofte en trang til å få skrevet det ned.

- Ann-Mari Solbakken (16)

Det som skjer i helgene inspirerer meg. Det ka være alt fra jobb til fest! Venner og familie inspirerer meg også.

-       - Cathrine Johansen (16)

 

 

Musikk kan inspirere meg. Jeg blir også ekstra motivert til å skrive hvis temaet er noe jeg interesserer meg for.

-       - Frida Svensson (18)

Jeg pleier å skru av lysene, ha det stille rundt meg og se ut av vinduet. Da kommer inspirasjonen smygende.

        -  Remy André Østrem (17)

Det er ikke så vanskelig for meg å finne inspirasjon. Men det er veldig av og på, og avhenger av sinnsstemningen.

      -       Pål Bikset (53)

Gi teksten din et personlig preg

Nå er det ikke lenge igjen før fristen går ut! Alt du trenger å gjøre, er å skrive ei novelle som omfatter temaet ”det ukjente”. Les mer om hva du kan vinne og hva konkurransen går ut på, nederst på siden.

Jeg skal ikke gå så mye inn på hva det ukjente er for meg, men ta deg tid til å tenke grundig over temaet. Tenker du på spenning når du møter det ukjente, eller føler du deg utrygg når du møter noe som er fremmed for deg? La teksten din ha et personlig preg over seg!

Novellen din må inneholde noe mer enn bare selve teksten. Hvis du har en personlig mening eller en personlig hendelse, er det lurt å bruke dette som et virkemiddel når du skriver. 

Innleveringsfristen er 10.mars

Send inn bidraget til elevtekstkonkurransen@gmail.com

Sjekk ut facebooksiden vår: "Post-it! Elevtekstkonkurranse" 

Du kan vinne et gavekort fra Amfi Meyer på 1000 kr, så bruk vinterferien til å skrive ei super novelle!

- Marthe Siem (Ansvarlig for design)

 

"Galleri Skog"

Vi løper stadig inn i det ukjente. Hver gang vi åpner ytterdøren om morgenen, eller når nabohunden med rabies har kommet seg løs fra båndet sitt og springer etter nabojenta, som man forøvrig ikke er så stor fan av. Hvert sekund man lever er et skritt dypere inn i det uendelige, ukjente og i utgangspunktet tomme maleriet med tittelen «Det Ukjente».

Jeg er ikke noen stor kunstner, men jeg liker å male.

Strøk for strøk.

Forskjellige farger i alltid endrende retninger. Etterhvert som man maler lenge nok begynner det å danne seg former; noen identifiserbare, enkelte ikke.

                            Lag for lag.

La tiden gå, og det du først malte blir mindre og mindre synlig. Kanskje blir noen av de originale formene enda mer definerbare og mindre åpne for tolkning, mens nye abstrakte kruseduller sirkler seg inn i hjørnene.

Dette bildet, mitt største kunstverk, stilles også ut, selv om ikke alle slipper inn i galleriet. «Galleri Skog» kalles det. Antall besøkende per år er varierende, men kanskje toppen 4-5 personer slipper inn i løpet av den tidsperioden. Ihvertfall av de som vår vite hemmelighetene bak alle strekene. Da sier det seg selv at det er snakk om viktige personer.

"Slik som for eksempel Robert Downey Jr. eller Kronprins Håkon og fru?"

     "Nei, de som slipper inn er nok mer VIP enn som så."

For meg er "det ukjente" et fenomen sett i et større perspektiv. Hele våre liv baserer seg rundt å utforske det vi ikke har fasiten på, enten det er store eller små ting. Disse tingene fargelegger ditt personlige maleri, og alt etter hvor viktig en hendelse er for deg, jo større plass får den på maleriet.

Ser man på livet slik åpnes det alltid muligheter for å gjøre om eller male over hendelser man i ettertid ser ikke passer helt inn sammen med resten av motivet ditt. Enkelte hendelser krever kanskje noen ekstra tykke strøk for å fjernes, men det lar seg alltids gjøre.

Derfor er det kanskje viktig å gripe fatt i mulighetene i livet før det blir for seint, for når man en eller annen dag ligger nedi jorda går penselen tørr, og maleriet du har malt kan ikke lengre endres.

Hvorfor tør jeg å ta sjanser i livet? Jeg vet at ingenting varer for evig, og dersom mine steg inn i det ukjente blir feil har jeg alltids muligheten til å gå tilbake og velge en annen vei.

Robin van Skog, Tekstgruppa