Post-it!

Hva er det som gjør at lærerne får lyst til å slippe en tåre når de leser en novelle? Og at den dråpen slippes på grunn av at innholdet i tekstene er håpløst? Vi har spurt tre tilfeldige lærere på Mjølan om deres mening:

- Når jeg leser og vurderer en elevtekst er troverdigheten viktigst. Mange ganger er deler av teksten veldig bra, men plutselig kommer det inn en setning som kan ødelegge hele opplevelsen. Ofte legges det opp til en litterært bra opplevelse, men så ødelegges dette. Og så kan språket være dårlig, upresist og kronglete, som gjør at det som formidles blir vanskelig å oppfatte. Men dette rettes opp ved å skrive masse, så denne konkurransen kan være en god måte til å få øvd seg.

Svein Arne Johansen

- I og med at jeg er norsklærer reagerer jeg på alvorlige skrivefeil som skjemmer hele historien, og tar bort piffen fra hele greia. Historien blir ikke så god som den kunne vært. Dersom folk har misforstått oppgaven og ikke har lest godt nok er det trasig for elevene. Det hender at man har gått gjennom alt med oppbygging og sjanger i klasserommet, og så får man inn tekster hvor elevene bommer på alt. Da rister man litt på hodet.

Grete Grundstrøm

- En novelle bør i utgangspunktet si noe, og den ytre handlingen er et verktøy for å si noe om et tema. Og om det ikke er noe underleggende, og ikke handler om noe, da er det ikke ei novelle. Men det er sjeldent jeg får lyst å skrike av innleveringer.

Silje Christine Hanssen

Etter å ha hørt lærernes meninger om hva som gjør at de har lyst å skrape hodet mot asfalt når de vurderer noveller, er det åpenbart at det er mange feller å gå i.

Derfor er det heldig at du i denne konkurransen ikke vurderes av språknazier, men av likesinnede som heller er ute etter det lille ekstra i innholdet. Du får kanskje ikke med deg noen karakterer du kan vise fram til en framtidig arbeidsgiver eller et institutt for høyere utdanning, men et gavekort til en verdi av 1000 kroner er vel ikke så dumt det heller?

Ikke glem innleveringsfristen den 10. mars!