Vinneren av tekstkonkurransen

Jeg hopper inn i det ukjente

Av: Ane Bonsaksen

Jeg setter døra på ovnen litt på gløtt. Det vil ikke ta fyr, så jeg tenker det vil hjelpe med litt trekk. Det spraker ensomt i de svake flammene, mens de fortærer cornflakes-esken som ligger der under tre skiver med bjerkeved. Flammene gir ingen varme, ikke enda, men jeg flytter meg ikke. Jeg vil sitte her, er litt redd for hva som venter. Det skumle ukjente.

Han hadde blå øyne. Jeg vet det er en klisjè, at man alltid skriver det i bøker, at man alltid sier det når man er forelsket. Men han hadde de blåeste øynene jeg noen gang hadde sett. Blå, og dypere enn havet. Jeg elsket å se inn i dem, fortape meg i det evige blikket hans. Og når han sa at han elsket meg, fortalte meg at jeg var den peneste jenta på jord, var det som om alle nitten nyttårsaftener jeg har opplevd, gikk av i magen min på èn gang. Og med armene hans rundt kroppen min, hodet mitt mot den deilige, hårete brystkassen hans, sovnet jeg i lykkerus.

Jeg må åpne døren igjen. Jeg lukket den da det så ut til at flammene koste seg, men nå har de blitt mindre igjen. Jeg fryser, vil ha varme. Jeg liker ikke å fryse.

Jeg frøs. Det var iskaldt ute, fjorten minus og ingen tegn til sol. Han sa jeg skulle vente der under broen, men det var så kaldt i skyggen at jeg gikk litt utpå isen. Men det var ikke noe varmere der. Jeg tenkte at han hadde lurt meg. Han ville ikke komme, ville la meg fryse ihjel der ute. Jeg ville ikke tenke slike tanker, men det var så lett. For jeg var jo så forelsket, så håpløst fortapt uten ham. Kanskje er det lett å tenke på å miste noen som står deg nær, nettopp fordi det ville være så vondt? Vi mennesker later til å søke smerte.

Midt i tankerekken min kjente jeg noen gripe rundt meg bakfra. Jeg skvatt til, hylte, slo. Jeg hørte latteren hans, og med ett våknet sommerfuglene. Det var ham, han kom til slutt! Den kvelden lærte han meg å stå på skøyter. Jeg lo og falt, for at han skulle hjelpe meg opp. Det var så fint, så godt. Vi gikk hjem sammen, alene blant gatelys og magisk mørke. Han kysset meg godnatt, og lovte at vi snart skulle sees igjen.

Jeg kan lukke døren nå. Vedskivene har tatt fyr, og det brenner godt. Jeg sitter en stund og ser på flammene. Sultne slikker de oppetter veden, brer seg rundt den, sluker den hel. Jeg føler en indre ro mens jeg studerer den dansende ilden. Jeg får et innfall, og flytter blikket, ser på ham. Han ser så rolig ut, der han ligger. Det halvlange, beksvarte håret ligger mykt og fint ned langs ansiktet. Øynene er lukket. De lange armene ligger på hver side av overkroppen, den sterke overkroppen jeg elsker så høyt.

Det kjentes ut som om jeg skulle rives i stykker. Smerte spredte seg ut fra magen og videre til hver en krok av kroppen min. Jeg måtte konsentrere meg om å få puste. Etter å ha fått kontroll på kroppen igjen, våget jeg et andre blikk. Han stod ved siden av en kvinne. En jente. Langt, lyst hår, lange, spinkle ben. Tynn, radmager. Stygg. Styggere enn meg. Han holdt hånden hennes. De lo sammen. Hun plasserte seg nærmere inntil ham.

Det kunne være søsteren hans. Han hadde helt sikkert en søster. Eller en kusine. En stygg, ensom kusine, og han hadde blitt beordret av moren til å gå sammen med henne. Til å være sammen med henne, så hun ikke skulle føle seg så verdiløs. Jeg ville tro det. Det kunne være sant. Han mente ikke det han sa til meg uken før. Om å ikke sees mer. For han elsket meg jo, det visste jeg. Vet jeg. Han skulle nok bare se hvor høyt jeg elsket ham tilbake, skulle bare teste meg.

Jeg stryker ham på kinnet. Han er fortsatt varm. Flammene skraper i bakgrunnen, som et soundtrack. Ellers er det stille, som om hele verden sover. Det begynner å bli litt varmere her, nå. Jeg er så flink som fyrer i ovnen, han må jo ikke bli kald. Jeg begynner å bli klar, nå. Jeg må innrømme, det er skummelt. Men noen ganger må man jo hoppe. Hoppe inn i det ukjente.

Han gikk alene langs stien vi en gang gikk på sammen. Den koselige hjemveien, med gatelys og trær. Magisk, og romantisk. Han hadde et nytt skjerf på. Som hun hadde strikket til ham. Det var ikke noe særlig fint, det visste han nok. Han gikk fort, som om han heller ville være et annet sted. Sammen med noen andre. Men egentlig, ville han være med meg. Jeg fulgte etter på avstand, helt til han kom nærmere der jeg bor. Et øyeblikk måtte jeg stanse, og studere ham. Han var så vakker. Like vakker som meg, vi er så vakre sammen. Alle vet det. Han vet det, også.

Jeg kom hoppende ut av en busk. Han stoppet, og virket overrasket over å se meg. Jeg lette etter et tegn til glede. Han sa han ikke ville se meg mer. Jeg gråt. Visste nøyaktig hvordan jeg skulle på virke samvittigheten hans. Jeg traff alle de ømme punktene. Han hjalp meg opp trappen, inn til leiligheten. Han ville jo ikke forlate meg der ute, alene og kald. Jeg holdt på å bryte sammen. Gråt, gråt, gråt. Vrengte sjelen min. Jeg kunne se ham bli ille til mote, ville dra. Men han fikk seg ikke til å bare forsvinne ut døren. Han elsket meg enda. Jeg satte meg på sofaen, han satte seg sammen med meg. La en hånd på ryggen min. Prøvde å trøste meg, samtidig som han sa at det er over, vi kan ikke være sammen mer.

Jeg så ham inn i øynene, det dype blå, havet jeg elsket så høyt. Jeg smilte, tørket bort en tåre og sa, vi vil alltid være sammen. Så stakk jeg ham i brystet med kjøkkenkniven. Idet glimtet i øynene hans forsvant, kjente jeg et sug i magen. Jeg visste, at nå vil vi aldri kunne skilles mer.

Jeg sitter ved hans side nå. Han ligger så fredfull her på sofaen. Det brenner godt i ovnen nå, så vi vil ikke bli kalde. Med en gang. Det som ligger foran meg virker fremmed, skummelt. Men det er min sjanse til å være hans, for alltid. Det er ikke lett å hoppe inn i det ukjente, å ta et sprang uten å vite hvor man lander. Men av og til er det ukjente bedre enn det gode, gamle. Og kjærlighet er det beste av alt.

Jeg stryker ham over håret, en siste gang. Ser lenge på ham, sier jeg elsker deg. Jeg kysser ham. Jeg kjenner det stri imot i magen, hele kroppen sier stopp. Det er en berusende følelse. Adrenalinet skyter inn, det bobler i brystet, jeg får en plutselig trang til å danse! Det må være følelsen av kjærlighet. Kjærlighet er nok det beste som fins.

Jeg setter meg ved siden av ham, tar hånden hans i min. I den andre holder jeg kniven. Jeg kysser ham èn gang til, før jeg endelig hopper! Kjører kniven inn i mitt eget bryst.

Ut av ingensteds griper smerten meg. Men ikke så lenge, plutselig avtar den. Jeg ser ikke lenger klart, men det gjør ikke noe, for jeg lukker øynene og ser for meg ham istedet. Det er merkelig, jeg hadde aldri kunnet forestilt meg hvordan det kjennes når døden drar en til seg. Det er på ingen måte en vond følelse. Hvis det i det hele tatt er en følelse. Det jeg kan sammenligne det med, er lyden fra en radio, som sakte sklir over i hvit støy.

Med et smil om munnen faller jeg ned ved hans side. Jeg enser det ikke egentlig, jeg bare vet det. Jeg kjenner livet ebbe ut, jeg vet jeg blir borte nå. Jeg flyter inn i det ukjente. Der venter min kjære. Kjærlighet, er det beste som fins.